ja det, det klarer jeg å beskrive.

Jeg har skrivesperre, jeg har ikke noe å skrive om. Og om jeg har det så funker det dårlig. Jeg vil skrive om solen som lager skygger på den røde kofferten min, om hvordan kyllingen ligger tungt i magen, hvor innderlig jeg skulle ønske å skru tiden tilbake, bare for å gi kysset jeg aldri ga. Hvordan jeg håper på fremtiden, på at jeg vil finne den igjen en dag, kjærligheten jeg prøver å mane frem i alle brune øyne. Om hvordan jeg håper på at jeg har funnet den, håper så innderlig at jeg kanskje lurer meg selv. Om frykten for å svikte meg selv, lyve for meg selv, om å bli ulykkelig. Slik sitter jeg med flere hundre følelser og tanker i hodet, men de vil ikke ut. Heller ikke gleden over å ligge i et nyvasket sengetøy og lese til det svir i øynene, eller hvordan det brister i hjertet når lillebror ser på meg og sender meg det blikket bare en lillebror kan. Heller ikke det, nei heller ikke det klarer jeg å få ned på papiret slik jeg burdet, slik det fortjener.

Jeg er misslykket, så utrolig misslykket, og verre blir det vel bare.

Men hvor misslykket jeg er, ja det, det klarer jeg å beskrive.