Teen begynte å bli kald og det dirret i kroppen. Jeg fisket mobilen opp fra lommen på hettegenseren, skrev inn ett hjerte , og sendte den ikke. Jeg vasket tallerkenen som bugnet over i vasken, jeg tørket av smuler fra bordet og tok på radioen. Bare fordi det var Rihanna som sang fikk jeg mot til meg, uten å tenke to ganger trykket jeg send. Og der føk hjertet jeg hadde tegnet opp med et tegn og et tre-tall til et annet sted i Europa, der fløy det av gårde og landet i en annen telefon et sekund eller to etterpå. Det var da jeg kjente den, den følelsen som forteller deg at det var alt annet en lurt, den følelsen som sier velkommen til en annen følelse: anger. Nei jeg angret ikke. Jo det gjordet jeg. Derfor tok jeg musikken høyere, drakk opp den kalde teen i tre store slurker imens jeg knep øynene sammen. Jeg la telefonen under en av sofaputene, og begynte å finne frem spray og mopp. Først vasket jeg de små blå flisene på baderoms gulvet, så tørket jeg støv av lampen på soverommet som jeg skulle tørket støv av for lenge siden. Før jeg tok på tv'en uten å slå av radioen tittet jeg under den røde puten fra Tyrkia, men skjermen var helt blank, helt svart. Jeg la den under puten igjen, satt meg oppå den og bladde opp og ned på kanalene, og igjen opp og ned. Da jeg kjente at teen presset på og jeg var på vei inn på det nyvaskede baderoms gulvet uten sokker på beina hørte jeg en lyd. Jeg løp bort til puten, skjermen lyste. Det kunne være hvem som helst, jeg roet meg selv ned. Det kunne være min vennine A som skrev at hun ikke kunne komme i morgen ettermiddag, det kunne være mamma som skrev at de ikke hadde vaniljestang på butikken, eller en annen venninne som ville gi beskjed om at jeg måtte lese en ny bok. Det var ikke hvem som helst, det var han. Og der lyste det mot meg: "I actually sent you a heart on facebook about one hour ago".
